Strek-åtte.

Den mest fremtredende konstruksjonsdetaljen ved de nye modellene var den såkalte "diagonal-pendelakselen". For første gang hadde dermed en serieprodusert Mercedes-Benz modell en bakaksel med skråstilt bærearm. Det grundig utviklingsarbeidet ga klart bedre kjøreegenskaper, uten at det gikk på bekostning av kjørekomforten.

Den opprinnelige modellpaletten strakk seg fra 200 D med en firesylindret motor på 55 hk via 220 og 230 til 250 med en sekssylindret forgassermotor på 130 hk.

Toppmodellen, modellen 250 og etterfølgerne 280 og 280E, har som eneste modell dobbel støtfanger foran. Dermed skiller de sekssylindrede W114-modellene seg ut allerede i sitt ytre.

Allerede i november 1968 ble modellprogrammet komplettert med coupémodellene 250 C og 250 CE. Det var en premiere: For første gang kunne man nå få en coupéversjon også i mellomklassen.

Den åtteseters sedanen, som ble presentert i desember 1968, hadde et enda mer eksklusivt preg med en akselavstand forlenget med 650 mm og tre seterader. Det ble produsert nærmere 10 000 sedaner og disse ble i hovedsak benyttet av drosje- og turvirksomheter, flyselskaper og myndigheter. Med nesten 78 % var andelen dieselbiler blant åtteseterne tilsvarende høy.

Sedaner og lange sedaner kunne tradisjonen tro igjen leveres som chassis med delkarosseri, som påbyggere i inn- og utland i sin tur gjorde om til ambulanser, flerbruksbiler eller andre spesialutførelser.

I april 1972 supplerte modellene 280 og 280 E modellpaletten av sedaner. Begge var utstyrt med en nykonstruert sekssylindret motor, som i forgasserversjon hadde en effekt på 160 hk og som innsprøytingsversjon 185 hk. De nye toppmodellene kunne også gjenkjennes uten typeskilt: Foruten den doble støtfangeren foran på modellen 250 hadde de som de eneste sedanene i serien en støtfanger bak som strakk seg helt til hjulutsparingene samt to eksosenderør.